23 år og en graviditet, kanskje den mest kompliserte fasen i livet mitt. Første jobb med god lønn og kun 4 måneder med registrering og planer om å starte en høyskole eller bedre inntil påmeldingen allerede hadde gjort. Jeg var på et så varmt stadium, gikk ut, hadde det gøy og elsket min ungdom mye da jeg oppdaget, hadde så mange planer, men hvem sa at livet går etter det vi vil ha. Det er noen over oss som befaler alt, og alt i sin tid og ikke i vår! Hodet mitt med tusen tanker uten å forstå hvorfor med meg, men i magen min slår allerede et hjerte og som jeg allerede elsket.

Jeg vil aldri glemme den positive dagen, 5 er dagens første kisse og 2 linjer og mitt hjerte til tusen. Jeg kunne ikke tenke på noe, jeg husker bare å få min mobiltelefon og sende en SMS (på tiden var fasjonabel) til kjæresten min, POSITIV OG NÅ????

Bare de som har levd en graviditet uten planlegging vet hvor mye et slag er, selv om det er en stor drøm, men det ble født en kjærlighet, ting som Jeg visste ikke engang at de kunne eksistere, en kjærlighet som jeg aldri hadde drømt om jeg noen gang ville føle. Hver forandring i kroppen min, hvert tegn på at noen var der med meg, min kjærlighet vokste bare, eksploderte bare, fikk meg til å takke hver dag for å kunne generere det.

Jeg husker den første ultralydet dpp 29/09 St Michael the Archangel, kunne ikke ha et vakkert og perfekt navn for min engel Miguel. Med 12 uker ble han dannet og perfekt dannet hver eneste detalj, uten tvil ble designet av Gud. Og så min gestasjon var veldig rolig, stille, i familien var suksess, de gangene vi ikke hadde en baby, planla jeg alle detaljer i rommet, klærne var en rolig graviditet.

Så mye at utbruddet av influensa A (svineinfluensa) var på randen av galskap, med lite informasjon, og på de ødelagte mødrene, uten å vite hvor de skulle løpe. Dessverre gikk gravide kvinner på hennes konto, og på 39 uker var jeg borte fra jobben, jeg var så villig at jeg kunne håndtere mye mer, men av større grunn flyttet jeg bort der dagene var lange, timene ikke passerte angsten kom sterk. Jeg var forbudt å forlate huset på grunn av utbruddet, det var hjemmet til legen og omvendt.

Jeg husker så godt mitt siste prenatal besøk, 17. september klokken 19:00, ventetiden var så engstelig den dagen, og Miguel stoppet ikke å flytte det så ut som at han følte at noe skulle skje. Jeg og min forlovede gikk inn og legen lyttet til babyens hjerte og laget et annet ansikt, ba om å ligge og ringe, bedt om å sitte og forklarte at Miguel hjerte var tregere enn forventet, og vi måtte gjøre en cesarean. Han ba om å komme hjem for å spise noe lett og fastende fra klokken 10:00 og neste dag skulle jeg gå til sengs klokken 19:00 for å utføre keisersnittet.

Jeg kan ikke forklare hva jeg følte en frykt kanskje, pluss en enorm glede i å vite at neste dag ville jeg være med min elskede prins i armene mine. Da jeg kom hjem gjorde jeg akkurat det han ba meg gjøre, og klokken 5 stod jeg, engstelig, men i fred.

Vi dro til barselavdelingen og klokka 9 gikk jeg inn i kirurgisk senter kl 09:25 om morgenen 09/09, min elskede Miguel ble født, med 51 cm og 3050 perfekt vakker, Den vakreste babyen jeg noensinne har sett i mitt liv.. Han gråt og gråt, da vi rørte ansiktene våre, stirret han på meg og stoppet som om han hadde tenkt, jeg er beskyttet! Jeg drømte så mye om gutten min, og han var akkurat som i drømmene mine. I dag er han allerede 6 år gammel og min følgesvenn, kjærlig, og uten tvil min første kjærlighet.

Se også: Født av SUS - Jeg har gjort!!

Bilder: Personlig samling TF